Home

Vi ankom Ålesund kl 2100 og på kaia sto Sissel og Harry å vifta med norske flagg og ønska oss velkommen tilbake. Etter å ha fortøyd i ei overfylt gjestehavn ble vi invitert på restaurant av velkomstkomiteen.

Neste dag gikk vi til Molde, der ble vi ønsket velkommen av samme komiteen. Etterpå bar det opp til sjefsøstera Anna Kristine i Brattåsen. Der sto det ribbe med tilbehør på menyen. Dagen etter forlot vi Molde med Eline og Kristine som passasjerer, de ble med til Bud.

Hustadvika var mild og god og vi ankom Kristiansund utpå kvelden. Neste dag bar det videre med kurs for Uthaug i Sør Trøndelag. Der fikk vi besøk av Børre Skog som hadde med seg avis, rømmekolle og jordbær. Børre besøkte oss på sørtur også.

Neste dag gikk vi til Bessaker, før vi la ut på Folla som også viste seg fra sin beste side. Vi fortøyde i båthavna i Rørvik og der fikk vi besøk av Jorunn, Mette, Eli og Magne. Det er nå gått ca. 14 mnd siden sist de var ombord og det var godt å se de igjen.

Med en sørvest peising i ryggen bar det godt avgårde videre nordover og vi landa på Tonnes like ved polarsirkelen utpå ettermiddagen. Endelig i Nordland. Vi fikk haik av en snill beboer til stedets restaurant hvor vi spiste en bedre middag.

Neste dag fortsatte vi oppover den vakre helgelandskysten og i Bodø sto Wiveca og Jarle på moloen å ønska oss velkommen og jaggu kom det besøk fra Bø også, Else og Ole Henrik og Jeanette med et stort flagg. Det var stor gjensynsglede. Ankerdram ble servert og litt senere kom Marit og Stein Kyrre på besøk. Fra Bodø kurset vi for Raftsundet via Grøtøyleia og tok fast i Digermulen den siste natta. Vi hadde håpa på god straum gjennom Raftsundet, men dengang ei, vi var nede i 1,6 nm gjennom trangstraumen.

På Stokmarknes la vi til på sida til Orion Explorer og Stein Tommy fikk være med på sjarmøretappen.

På lykt holmen i innseilinga til Straumsnes sto Mariann og vifta med flagg og på Straumsnes kaia sto det en masse folk som ønska oss velkommen heim. Det var godt å se alle igjen, spesielt Robin og Andreas. Vi måtte legge til verkstedkaia, vår egen kai var opptatt.

Når vi kom heim til Straume var huset vårt okkupert og en stor plakat med «Velkommen heim» hang på veggen. Inne var bordet dekket. Lutefisk med tilbehør ble det servert. Tusen takk.

Nesten femten måneder er gått siden vi forlot Bø. Vi har hatt ei flott reise og opphold i Cartagena i vinter. Vi har også vært heldig med båt og utstyr, ikke et eneste alvorlig uhell har vi hatt. Vi har også vært frisk som en fisk hele tiden.

På turen har vi vært innom syv land og besøkt 85 byer/plasser. Vi har seilt og motorseilt godt og vel 6500 nautiske mil. Tur og opphold har kostet oss ca. 22 000 kr. i gjennomsnitt pr. måned. Det inkluderer mat/restaurant, vedlikehold av båt, diesel/parafin, havneavgifter, turer, forsikringer, leiebil, kjøp av sykler og klær. Faste utgifter heime er også medtatt.

Vi har sett og opplevd mye og blitt kjent med masse folk fra forskjellige land, vi har også fått venner som vi holder kontakten med og som vi håper å treffe igjen. Det beste med turen er likevel at vi har hatt venner og familie med som mannskap og besøk ombord. Vi håper at vi fremdeles får mange turer med Konstanse, kanskje de blir litt kortere.

Men inntil videre skal vi lære oss å bo i et hus igjen. Torill skal jobbe litt og jeg skal fikse litt på hus og båt. Vi må få takke alle som har vært mannskap ombord på deler av turen. I Bergen mønstra Sven Rune og Geir på. Sven Rune var med til Orkenøyene og Geir var med til Greenock i Skottland. Heidi, Kristian og Kasper mønstra på i Inverness og var med til Greenock. Solfrid og Kjell-Ottar mønstra på i Greenock og var med til La Coruna. Einar mønstra på i Kinsale og ble med til Porto i Portugal. I Porto mønstra Susanne, Ivar, Robin og Andreas på og ble med til Lagos i Portugal. Stein Tommy og Caroline mønstra på i Valencia og var med til Cartagena. Hilde mønstra på i Scheveningen og var med til Ijmuiden. Eline og Kristine mønstra på i Molde og var med til Bud. 

Ellers må vi si takk for besøket i Cartagena til Heidi med familie, Susanne med familie, Stein Tommy, Tove og Einar, Wiveca og Jarle, Oddveig og Trond. Og takk til Emma, Elise, Joanne og Øyvind som var naboene våre i Cartagena. Og sist men ikke minst, stor TAKK til Else og vår egen gartner og vaktmester Ole-Henrik som tok vare på hus og hage mens vi var borte.

Denne turen er over, takk for oss.

Closing the circle

Fredag den 6. juli forlot vi marinaen i Den Helder. Det blåste ganske friskt, motstraum fikk vi også på tur ut i åpent hav. Noen stygge elinger fikk vi og, men det var ikke nevnt at vi skulle snu på grunn av været. Nu var vi ivrig på å komme oss heim. Vi fulgte kysten en stund før vi krysset separasjonssonen. Vi måtte legge bi for et par store tankbåter, etter det krysset vi rett over sonen og la kursen rett på Mandal.

Første dagen var været ganske surt, men etterhvert lysnet det og ble godvær og litt seilvind. Når vi nærmet oss Norskekysten fikk vi tåke. Etter to og et halvt døgn var vi i Mandal.

Etter å ha fortøyd og sjenkt i glasset sa Torill «nu ska det bli godt å snakk bære norsk». Plutselig kom det en Nederlender å la til på siden av oss, og da var det bare å ta fram engelsken igjen. Beate og Tor Ivar kom ombord like etter at vi hadde fortøyd og jammen fikk vi besøk av noen av mannskapet på «Frida» som vi møtte i Nord Spania på sørtur.

Neste dag kom Dag Arntsen og hentet oss, vi var heime hos han i Søgne og ble servert kaffe og kake. Etterpå kjørte han oss til Beate i Mosby.

Neste dag gikk turen til Sandtangen ved Kragerø. Der var vi med på sjøsetting av «Havsula». En 31 fots Malø som Arne er blitt den lykkelige eier av. Fikk være mannskap ombord på turen fra Kragerø til Mandal. Torill var på besøk hos Tove i Kristiansand og hos Mary i Lillesand.

Lørdag den 14. klokka 0400 startet vi på heimtur fra Mandal. Etter å ha passert Lista fikk vi så mye vind og motsjø at vi besluttet å gå inn til Hidra. Vi hadde akkurat forandret kurs da vi mottok Mayday på vhf.en. Det var en Hollansk båt som var i vanskeligheter ca 5 nautiske mil unna oss. Vi snudde å gikk mot han, men etterhvert viste det seg at problemet ikke var så stort allikevel. Han hadde slitt fallet på genakeren og fått det under båten. En tysk båt tok han på slep inn til Hidra.

Neste dag stakk vi nesen ut i fjorden men vi fant ut at det var for mye sjø for oss. Vi snudde å gikk inn til Flekkefjord. Vi lå på siden av en båt fra Belgia/Norge. Det var ei dame som hadde flyttet til Flekkefjord. Hun kjente våre venner i Belgia.

Onsdag gikk vi videre til Tananger og neste dag til Haugesund. Vi traff ikke Håkon der, men vi var oppe i huset hans og dusjet.Vi lånte bilen hans også. Tusen takk til deg Håkon. I Haugesund fikk vi også se det nybygde vikingeskipet Draken Harald Hårfagre.

Lørdag den 21. kom vi til Kleppholmen, havna hvor vi forlot Norge for godt og vel et år siden. Ringen er sluttet.

Søndag gikk vi til Bergen. Vågen var full av båter nå som for et år siden, sist var det Roxette ,denne gangen var det Bruce Springsteen de ventet på.

Det regnet i Bergen! Magne kom å hentet oss og Hilma serverte pinnekjøtt med tilbehør, det minte oss på at det er fem mnd. igjen til jul. Kanskje på tide å komme oss heim. Vi gikk ihvertfall fra Bergen på mandag og gikk gjennom de vakre Straumane og stoppet i Skjerjehamn i Gulen. Her finnes statuen av kong Olav, den de ikke ville ha i Oslo. I Skjerjehamn fikk vi besøk av Bjørg Torsvik som vi traff på Cuba for noen år side. Hun hadde med seg far sin, Harald. Han fortalte oss om det gamle handelsstedet Skjerjehamn. det var hyggelig å treffe Bjørg igjen.

Fra Skjerjehamn gikk turen til Florø og videre til Måløy. Her fikk vi besøk av Bjarne og Henny fra s/y Aurora som vi traff i Middelhavet. De hadde tatt turen fra Stryn for å besøke oss. Det ble et herlig gjensyn. Etter å ha vært på land og spist middag ble det dessert ombord i Konstanse. Karsk. Det var godt å treffe Henny og Bjarne igjen, håper det ikke blir så lenge til neste gang. Ole Johnny dukket også opp, artig. Værmeldingen spådde bra vær over Stad, så nå har vi akkurat rundet og er på tur inn fjordene mot Ålesund.

Against the wind

Det ble hverken Le Havre eller Dieppe. Når værutsiktene var så pass at det var over to dager med godvær, besluttet vi å ta en nattseilas til Boulogne sur mer. Vi kom inn der på ettermiddagen og fikk den siste plassen i marinaen. Etter å ha leita byen rundt etter reim til lensepumpa og ikke fant noen, gikk vi videre til Oostende kl.0500 neste morgen. Til opplysning fant jeg reim til både dynamo og lensepumpe bak en dieseltank.

Turen startet med god straum i vår retning, men etterhvert som vi nærmet oss Calais fikk vi motstraum. Ferjene fra Dover kom og gikk, kom og gikk og vi sto nesten stille midt i separasjons sonen, men endelig var vi over den og vi begynte å få straumen med oss igjen og snart var vi oppe i 8 knop.

Ved passering av Dunquirk ble båten invadert av insekt, mushomle, sommerfugler og alskens sorter fluer krydde ombord. Etter en stund begynte tordenværet, vinden økte og regnet høljet. Vi var midt i skipsleia og sikten var null, heldigvis varte det bare en halv time og vi gikk videre. Men ca. 7 mil fra Oostende så vi et nytt tordenvær og det kom fort. Byen Nieuwport forsvant i en mørk sky og noen få minutter for den over mastetoppene og så kom vinden og regnet. Sikten var igjen lik null og det var vanskelig å styre i den sterke vinden. Heldigvis er lille plotteren vår helt nøyaktig (Raymarine A50) så vi klarte å finne fram til bøyene og molo innløpet til Oostende og kom oss velberget inn slusen til Mercator marina.

Senere fikk vi vite at vindhastigheten var målt til 100 km/t = 28 sek/m dvs. full storm. Det var en ubehagelig, våt og hustrig opplevelse for å si det mildt. Welcome to Belgium.

Vi hadde bestemt oss for å ha helga i Oostende og lørdag fikk vi besøk fra Tyskland. Monika og Jens som jeg jobbet sammen med i Irland kom kjørende fra Achen. Det var fint å møte dem igjen etter 16 år, vi ble enig om å møtes oftere.

Søndag ble vi invitert heim til vår venn Michel, hotellverten. Joost og Jerome var også der med fruer og det ble en interessant og hyggelig ettermiddag/kveld hos Michel. Dagen etter tok Jerome oss med på en restaurant, veldig populær, men varemerket syntes å være mest mulig uhøflig mot gjestene. Kelneren kunne feks. Spørre vil du ha kjøtt eller fisk? Svarte du fisk, var svaret: nei vi har ikke mer fisk. Det var kun to sorter vin, rød og hvit. Etter at vi hadde spist ba vi om kaffe, men fikk da til svar at det ble det ikke tid til. Det står folk utenfor å venter på bord.

Ellers var Oostende en trivelig by, men en by i stagnasjon fikk vi opplyst. 70000 innbyggere og ca. 200000 på sommeren. Mest turister og folk fra innlandet som hadde en ekstra bolig der. Marinaen som vi lå i var midt i byen, rimelig og med gode fasiliteter. Den var oppkalt etter Gerhard Mercator, Belgieren som oppfant en projeksjonsmetode som er vanlig forekommende på sjøkart.

Vi fant også ut at det var mye vind i Belgia og med de grunne farvannene ble det fort rotet opp sjø. Vi sa pent farvel til våre Belgiske venner og forlot Oostende på ettermiddagen og satte kursen for Vlissingen i Holland og ankom i sju tida på kvelden. Marinaen var trang og vi måtte snu for å klare å bakke inn i den siste båsen som var ledig, men det var en masse folk som kom til og hjalp oss å fortøye. Etterpå var det opp på havnekotoret som var bardisken på den nærmeste restauranten. Her fikk vi betale, samtidig som vi fikk opplysninger om været og anbefalt avgangstid for å få riktig straum.

Neste dag gikk vi videre mot Scheveningen som er havnebyen til Den Haag. Scheveningen er vanskelig å uttale for en ikke Hollender og vi er blitt fortalt at navnet ble brukt som passord under krigen. Fra Vlissingen til Scheveningen er det oppmerket lei for de ikke altfor store skipene, her kom de som perler på en snor, ca 1 n.mils mellomrom.

Midt i denne leia ble vi bordet av kystvakta, to mann kom ombord, en toller og en immigrasjonsoffiser. Etter å ha opplyst at vi hadde besøk av deres franske kollegaer i Cherbourg fant de det ikke nødvendig med ransaking.

I Scheveningen fikk vi besøk av Hilde og Rune som bor i Noordwijk. Hilde ble sjanghaiet og måtte være med til Ijmuiden dagen etter. Vi hadde en flott seiltur, passelig vind og straum, var oppe i 9 knop. (Storseil og Genoa) Etter å ha fortøyd i Ijmuiden kom toller og synder ombord til oss igjen, same procedure.

Etter at vi var ferdig ble vi invitert til Noorwijk og der ble vi værende i tre dager hos Hilde, Rune, Knut Martin og Marianne. Vi hadde det flott der. Noordwijk ligger midt i Hollands hoved distrikt for blomster/knolle produksjon og distribusjon.

Sightseeing til Leiden og Amsterdam ble det også tid til. Amsterdam var en flott by med alle sine kanaler, sine foroverlente hus og red light district. Anne Francs hus ble også avlagt et besøk.

Søndag ble vi kjørt tilbake til vår Konstanse etter et fantastisk opphold i Noordwijk. Mandag kastet vi loss og satte kursen for Den Helder, mye rulling og lite vind. Fortøyde i den kongelige jackthaven utpå ettermiddagen. 

Her har vi ligget å ventet på god værmelding og den har vært sånn opp og ned, men vi har nå bestemt oss for å forlate Den Helder imorgen fredag kl.0600. Da settes kursen for Danmark muligens direkte til Norge. Jammen fikk vi besøk av tollere i dag og. Da de hørte at det var fjerde gang siden Frankrike, snudde de og sa det var greit.

The English Channel

Camaret Sur Mer er en liten by i Bretagne, litt sør for Brest. Her har de en flott marina med alle faciliteter. Vi ble møtt av en hyggelig franskmann, som i motsetning til Portugal og Spania ikke forlangte verken pass eller papirer. Bare finn dere en plass sa han, og det gjorde vi.

Utover kvelden og morgenen fyltes marinaen av seilbåter fra England og hele helgen var det storflagging i havna. Etterhvert fikk vi vite at det var dronning Elisabeths jubileum de feiret.

Værmeldingen var ikke så bra så vi tok fram syklene og etter å ha «peist» oss i noen lange oppoverbakker kom vi til toppen av klippene. Et stykke utover veien kom vi til fire flaggstenger med det franske, britiske, amerikanske og det norske flagget. Vi ble litt forbauset (og litt høytidelig). Det viste seg å være museum for  «Battle of the Atlantic» som var den lengste kontinuerlige militærkampanje under den andre verdenskrig. Navnet var selvfølgelig gitt av Churchill som også fastslo at alt som foregikk på land, til sjøs og i luften var avhengig av utfallet av Battle of Atlantic. Den Norske handelsflåte spilte en en stor rolle her. Det blir sagt at den var like viktig i Battle of Atlantic som RAF var i Battle of Britain. Den Norske handelsflåten var den fjerde største i verden og hadde de mest moderne skipene, spesielt tankskipene. En tredjedel av all oljen som ble fraktet under andre verdenskrig ble fraktet av norske tankskip. Av totalt 1378 norske skip ble 694 senket og 3700 norske sjøfolk omkom.

Innsatsen til norske sjøfolk under andre verdenskrig må aldri glemmes.

Etter å ha feiret dronning Elisabeth satte vi kursen for Roscoff som etter reklamen skulle ha en ny stor dypvannsmarina, åpnet i januar 2012. Strøm og tidevannstabeller ble studert og kl 0900 la vi i vei for å være inne før det ble mørkt. Vanligvis når vi kommer til havn ser vi etter seilbåtmastre for å lokalisere marinaen, her så vi ikke en eneste mast. Her skulle være en ny marina med plass til flere hundre båter, vi gikk nå inn likevel og fant marinaen men den var tydeligvis ikke åpnet enda. Det hadde meldt dårlig vær så vi gikk nå inn og fant oss en plass å fortøyde. Etterhvert kom det flere båter som søkte havn for det dårlige været.

Vi fikk en Belgisk båt ved siden av oss, vi kom godt overens med skipper Joost og mannskapet Michel og Jerome. Gjensidig visitt med «en lille» ble det også. Det var ingen landgang så første dagen fikk vi skyss av en båt fra arbeidsgjengen som jobbet med fullføringen av marinaen. Neste dag ble vi enige med våre belgiske venner om å dra på sightseeing til Morlaix, en by som ligger en halv times busstur inn i landet. Belgierne satte sin dingy på vannet og gikk i skytteltrafikk til land med oss. Det var laget en rampe (skråplan) så det var greit å komme på land, trodde vi. Men nei, den fransk havnekapteinen lot oss ikke få «atorisasjon» til å benytte rampen. Vi hadde en stordiskusjon med havnekapteinen og til slutt truet han med å sende oss til sjøs igjen, men da vi minte han på om internasjonal sjølov holdt han kjeft, frosken. Resultatet ble at vi måtte klatre opp kai leideren som var en 7-8 m opp. Etterpå måtte vi heise påhengsmotoren opp, og så dingyen. Det enkleste er det beste.

Etter en fin dag i Morlaix med våre belgiske venner dro vi tilbake til marinaen og da var det fjære å enda høyere å klatre. Michel gikk da opp på havnekontoret og forklarte at madame norvegienne hadde et handicap og i tillegg var redd for å klatre i høye leidere. Autorisasjon om å benytte rampen ble gitt. Mot havnekapteiner med markeringsbehov er det lov å bruke kvinnelist.

Den 10. juni kunne vi endelig forlate Roscoff og satte kurset for Guernsey. Her ble vi liggende med en pontong uten strøm og landgang og måtte ro i land her og. Her var det heldigvis egen kai for gummibåter. Guernsey er britisk og er en av kanaløyene sammen med Jersey, Sark og Alderney. Genseren stammer fra Guernsey. Navnet Guernsey er av gammel norsk opprinnelse. Øya er en taxfree øy, så dieselen var ganske billig. Det bor ca 65 000 mennesker her. Øya var okkupert under krigen og et besøk på okkupasjonsmuseet var ganske interessant, samtidig som vi fikk oss en busstur innover øya.

Etter tre netter på Guernsey satte vi kursen for Cherbourg. Farvannet mellom Alderney og fastlandet er kjent for den sterke tidevannsstrømmen. Joost, den Belgiske skipperen sa det er som en «vaskemaskin» selv uten vind. Det var ikke meldt vind i området, men det ble det selvfølgelig og vi fikk krappe bølger nesten til vi var framme i Cherbourg. Joost påsto at strømmen her var en av verdens sterkeste.

I Cherbourg var det bare å finne seg til rette i marinaen. Må si det er en befrielse å slippe det rennet med pass og papirer, registrering og dirigering. Her er det bare å finne den mest hensiktsmessige plassen. Cherbourg er en Titanic port i likhet med Southampton og Cork og hadde anløp her for den satte kursen for New York. Cherbourg er også verdens største kunstige havn. 

På grunn av den sterke vinden tok vi ned det norske flagget for ikke å få det ødelagt. På ettermiddagen sto det fem tollere på kaia å spurte hvor vi kom fra og hvor vi hadde vært på turen. De spurte høflig om de fikk komme ombord på inspeksjon og ville samtidig se pass og papirer. Spurte også om vi hadde noe å fortolle. Da vi sa at vi hadde 5 fl. vin og tre fl.whisky dro de på smilebandet. De var mer interessert i om vi hadde vært på Afrikakysten. 

Høsten kom tidlig i år lavtrykk med regn og vind står i kø i området for tiden, så her ser det ut for at vi blir en stund. I hvertfall til mandag, da blir det enten Le Havre eller Dieppe.

Goodbye Spain.

Mens vi lå i La Coruña og ventet på en gunstig værmelding benyttet vi tiden til å sykle litt rundt å utforske byen. Mange plasser står det A Coruña og vi fikk vite at A Coruña er Galicisk og La Coruña er Spansk. Vi fikk også vite at Galicisk er mye likt Catalansk og at Baskisk er nesten uforståelig for en fra Galicia. La Coruña er den nest største byen i regionen og er en viktig havneby på Atlanterhavskysten. Byen er også senter i regionen. Noen kjenner vel også fotballklubben Deportivo de la Coruña. Palacio de opera er gedigen, som i mange andre storbyer.

Torre de Hercules som ligger ca. 2,5 km uten for bysenteret er også et skue. Tårnet er et Romersk fyrtårn og har en høyde på 55 meter. Det er nesten 1900 år gammelt og var rehabilitert i 1791, det er også det eldste Romerske fyrtårn som er i bruk nå. Det lange parkanlegget mellom byen og havna var også imponerende.

Den 28.mai forlot vi La Coruña og kom til Viveiro sent på kvelden, det var ikke et menneske å se i marinaen og ingen svarte på vhf en. Porten var stengt så vi kom ikke på land. Vi så på værmeldinga enda en gang og bestemte oss for å gå over Biscaya neste dag. Neste dag la vi i vei på en godt å vel 300 mils seilas. Første døgnet fikk vi seilvind, men det neste døde den hen og det ble mest motor. Likevel hadde vi storseilet oppe nesten hele tiden.

Hele første dagen og natta hadde vi følge av delfiner. Neste dag fikk vi besøk av ei svale, den så ganske medtatt ut og ville absolutt ned i båten, klarte det til slutt, men ble hentet opp av Torill. På ruffen under et ullteppe fikk den hvile og satt der hele natta. Neste morgen fikk vi besøk av en due, den satt lenge å betraktet den syke svala. Etter at den kom fram fra ullteppet tok den seg et par flygerunder og kom tilbake, satte seg på dekket og døde. Dua hadde vi ombord til utpå kvelden, etter å ha blitt servert kokt ris og havregryn, forsvant den.

Den 1. juni på kvelden ankom vi Camaret sur Mer i Frankrike etter en flott overfart.

The Long coast of Portugal

Vi ankom Portimao og en høflig marinero anviste oss til resepsjonen for innsjekking. Etter å ha sett på værmeldingen bestemte vi oss for gå tidlig neste morgen med Cascais som bestemmelsessted ,135 NM, ca et døgn. Nøkkelkortet til port og dusjanlegg måtte leveres tilbake så vi måtte vente til kontoret åpnet kl.0900. Klokka ble ni, men ingen kontordamer var å se. De har vel forsovet seg, å jeg som trodde at Spania var manjana landet. Det var nu rart at alle tre hadde forsovet seg sa Torill, men de har vel kanskje ikke stilt klokka. Men du får gi de kjeft når de kommer, ja vær sekker. Bortimot ti gikk jeg opp til kontoret igjen, der traff jeg en portugiser som opplyste at de åpnet ikke før ni. Ja men klokka er jo ti nå sa jeg. Nei ikke her i Portugal var svaret. Det var vi som hadde glemt å stille klokka. Slukøret gikk jeg å leverte kortet. 

Vi satte kursen vestover og en liten bris tok oss mot Cabo Sao Vincente, men den døde fort hen og etter å ha rundet, ble det motvind igjen likevel brukte vi bare et døgn på turen og kom til Cascais før kl.0900. Vi bunkret, sjekket inn og forhalte til anvist plass. Høysesongen var begynt der så det var bare å punge ut. Flott marina og flotte fasiliteter, men i Cascais vil jo alle være. Sist vi var her ble vi avvist på grunn av Americas cup regatta. Det skulle også nå være regatta og superbåtene var begynt å ankomme. Vi traff igjen en russisk båt som vi lå på siden av i Crinian, for ca åtte mnd. Siden. Vi traff også S/y Freidig fra Bergen som var kommet opp fra Kanariøyene.

Kl.0700 neste morgen tok vi laust. Her kom marineroen å hentet nøkkel kortet før vi gikk så det ble ingen episode her. Vi rundet Cabo de Roca og kurset for Nazare en by vi har fått anbefalt. Her ble vi mottatt av paret Mike og Sally som driver marinaen her. Mike er pensjonert kaptein fra Irland og Sally er engelsk og her fikk vi for første gang informasjon på norsk. Marinaen her er litt sliten og pontongene er full av måseskitt på grunn av at fiskerihavna ligger like ved siden av. Men det er ihvertfall et yrende liv her. Legger merke til at fiskebåtene her er atskillig bedre bemannet enn i Norge. Den gamle delen av Nazare ligger på toppen av klippen nord for byen og det går en kabelbane opp dit. Det var spesielt å stå på overhengene å se rett ned på byen. Vi fikk med oss en katastrofeøvelse, simulert ulykke på kabelbanen. Stort oppbud av politi, ambulanser og sivilforsvar.

Etter tre dager hos Mike og Sally la vi kursen for Figueira Da Foz, her var vi innom på sørtur. Vi traff en bergenser som seilte alene og var på tur sørover på lykke og fromme. Fra Figueira tok vi en nattseilas til Baiona i Spania og det første vi gjorde etter ankomst var å storflagge og rope hurra fro 17. mai. I Baiona var det som ellers i Spania veldig godt opplagt for sykling. Vi syklet en lang tur og var innom det gjenoppbygde kapellet som piraten sir Francis Drake brant ned til grunnen. Vi var også og besøkte fortet som ligger på odden ved innseilingen.

Den første mars i 1493 seilte Capitan Martin Alonso Pinzon Karavellen «Pinta» inn til Baiona. Det første av de tre skipene til Columbus som kom tilbake fra vest India og fortalte om det nye landet de hadde oppdaget. «Niña, med Columbus ombord ankom Lisboa 3 døgn senere, men da hadde allerede nyheten om oppdagelsen av Amerika spredt seg. Det tredje skipet «Santa Maria» forliste i vest India og hele mannskapet på 39 måtte være igjen der. Det sies at «Pinta» var den beste seileren av de tre skipene til Columbus. Det var en meget interessant opplevelse å være ombord i replikaen til «Pinta» som var en tre mastet Caravelle 26 m lang, 6,6 m. bred og dypgående var 2,21 m. (30 cm mindre enn « Konstanse» ). «Pinta» hadde et totalt seilareal på 186 kv.m. (Bare 86 kv.m. mer enn «Konstanse») . Den hadde et mannskap på 26 og det ble sagt at alle sov på dekk, enten i en hengekøye eller i en krok i ly for vind og sjø. Ingen kom ned i rommet for der oppbevartes vin, vann og proviant, samt gullet og verdiene de hadde med seg fra det nye landet. Etter en tid i sjøen var vannet råttent og udrikkelig. Vinen var da det eneste de hadde å drikke for å få i seg nok væske. Ca 500 år før Columbus var det en norske som het Leiv Erikson som oppdaget Amerika og 500 år før det, var det en irsk munk som hette Brandon som gjorde det samme, men det er andre historier.

Neste havn vi besøkte var Portosin, der vi feiret min 65 årsdag på sørtur. Fra Portosin seilte vi forbi Cap Finisterre og ankom Muxia på ettermiddagen den 23/5. Sist vi var her var det nesten ikke mulig å gå på pontongene for måseskit og det var verken strøm eller vann, de sa at marinaen var forlatt(konkurs). Denne gangen var det reint og fint, strøm var det også, men fremdeles gratis. Vi utforsket Muxia og fant ut at det var en fin liten by med mange fine steinhus, spesielt malt mellom hver stein. Mange nye hus og reint og fint i gatene. Vi var også oppe på et berg som ga utsikt over byen og bukta. Vi var enige om at naturen her lignet mye på den norske (trur du vi har heimlengsel).

Neste dag tok vi laust tidlig og la kursen for La Coruña. De må ha vært mye uvær ute i havet for atlanterhavsbølgene som bygde seg opp var ganske svær. Etter å ha studert Met.no om beregning av signifikant bølge høyde, var vi enige om at det ihvertfall var noen som var en 7-8 meter. Vi var høyt oppe og langt nede. Torill syntes det var skummelt, men etterhvert snudde hun ryggen til når vi var nede i de største bølgedalene.

Den 24/5, nøyaktig et år etter vi hadde tatt på tur fra Bø surfet vi inn til La Coruña på store atlanterhavsbølger ( i den grad det går an å surfe på en 23 tonns Colin Archer, man må kanskje ha fantasien i orden her). Vi er nå ferdig med den lange Portugalkysten og er rundet nordspissen av Spania. Nok en milepel.

Innen for moloen ble vi møtt av en marinero i en Rib. som inviterte oss til hans marina, her skulle vi få det femte døgnet gratis. Her traff vi S/y Freidig fra Bergen igjen og når vi treffer noen norske må vi jo selvfølgelig invitere på et slag Mexican train. Fra La Coruña skal vi gå videre inn i Biscayabukta mot Gijon for så og krysse over mot Brest. Det blir litt kortere enn når vi for sørover, men da var vi jo fullt mannskap.

Exit Mediteranian

Å komme seg ut er ikke alltid like lett som å komme seg inn. Akkurat nå er det snakk om å komme seg ut av Middelhavet.

Etter at Torunn og Sigbjørn hadde reist heim og vestavinden hadde løyet sånn noenlunde, var det tid å ta farvel med Almerimar og det var ikke så vanskelig. Mandag den 16.4. slapp vi fortøyningene og satte kursen for Gibraltar, men vestavinden økte på og i tillegg ble strømmen sterkere etterhvert som vi nærmet oss stredet så vi svingte styrbord og anløp Fuengirola, der har vi vært før og er en by vi trives i. Vi ble der til lørdag og gikk videre til Estepona, en plass vi ikke har vært før. Estepona er en grei plass og marinaen var fin, fikk en flaske vin i gave hos sjefs marinerosen.

Søndag la vi kursen for Gibraltar, fin vind og medstrøm til å begynne med , men da vi nærmet oss Europa point begynte det å blåse vestavind og med tidevannstrømmen motsatte vei ble det et h-vettes kok. 40 knops vind og store bølger gjorde at farta ble ganske redusert, nede i under 1 knop gjør at man mister styrefarta. Mr.Perkins fikk yte litt ekstra og vi kom oss nu rundt på et vis. Vi var søkkvåte og slitne. Men i Queens quay marina var det «blekke stilla» og de skjønte ikke at vi hadde vært i uvær, men når Torill vridde vatnet av sitteputene, da forsto de.

Vestavinden fortsatte og i tillegg fikk vi regn, og mye regn, så mye har vi ikke opplevd siden vi var på Shetland. I Gibraltar ble vi liggende i en uke og vi fikk litt tid til å utforske plassen.

Gibraltar er som kjent Britisk og har vært det siden 1713 og ble kronkoloni i 1830. På fjellet «The Rock» lever Europas eneste stamme av ville aper og det sies at så lenge apene er der vil Gibraltar forbli Britisk. Vi tok minibuss på toppen (taubanen gikk ikke på grunn av for mye vind) og det var en selsom opplevelse for en som ikke er noe «for» høyder. På toppen kunne vi se havet på begge sider, fra bilvinduet. Men vi fikk nå sett apene og klappe dem fikk vi også, og selvfølgelig ta bilder. På nedturen fikk vi besøke den 12 km lange tunellen som huser kanonstillinger og soldatforlegning. Den ble påbegynt på slutten av 1700 tallet og naturligvis forbedret etterhvert. Alt er nedlagt og er kun en severdighet nå. Flyplassen ligger på grensen til Spania og veien går over rullebanen. Den blir avstengt hver gang det kommer eller går et fly. Flyplassen ble i sin tid bygget oppå en privat veddeløpsbane. Ellers er reden full av store skip som bunkrer og provianterer. Gibraltar har ca. 30 000 innbygger og de fleste er nok sysselsatt i det militære og en eller annen form for service til skipsfarten. 

Den 1.mai forlot vi Gibraltar og satte kursen for Barbate, vi sang litt på internasjonalen, men det hjalp ikke, vi fikk motvind allikevel. Strømmen går alltid østover midt i stredet, men inne ved land gjelder tidevannstrømmen. Tidevann og strømtabeller ble nøye studert før vi gikk, så vi hadde medstrøm endel av turen, men på atlanterhavsida fikk vi motstrøm, det ble en lang tur til Barbate. Tre timer mer enn da vi gikk inn. Turen fra Barbate til Cadiz neste dag gikk raskere, da seilte vi med 6 knop i gjennomsnitt og vi hadde en mye bedre ankomst enn sist.

Vestavinden begynte å blåse igjen så vi bestemte oss for å bli i Cadiz noen dager. Cadiz er en flott by, en av Spanias eldste, den ligger på en halvøy med en smal landtange og en bro som deler bukta i to. Folketallet i cadizbukta er ca. 400 000 hvorav 160 000 bor på halvøya. I følge historien var det Herkules som grunnla byen, han reiste noen store søyler her med inskripsjonen «Non Plus Ultra» for å stadfeste at her sluttet landet og det store havet begynte.

Spesielt for byen er alle utkikkstårnene «Torre Mirador». Her kunne handelsmennene se sine skip ankomme fra Amerika og andre verdensdeler, lastet med rikdom. Vi besøkte det høyeste «Torre Tavira» oppkalt etter den første vaktmannen Antonio Tavira. Her var det installert et kamera «camara obscura» som viste hele byen. Det optiske prinsippet er et rør med hull i som slipper lyset inn via  speil og linser. Et mørkt rom med en horisontal konkav skjerm. Kameraet (røret) dreies og det fokuseres ved å løfte og senke skjermen. Slik ser man byen akkurat som øyet til vaktmannen så det i kikkerten i sin tid.

Cadiz har mange flotte bygninger og Byens katedral og den røde teaterbygningen er verd et skue. Enig med Lord Byron som sa at: «Cadiz is the most beautiful town I ever beheld».

Mandag den 7/5 forlot vi Cadiz og kurset for Portimao og natt til tirsdag firte vi det Spanske og heiste det Portugisiske flagget.